Category Archives: Uncategorized

Ubegrunnet konservatisme

Knut Frydenlund og Marianne Andenæs skrev 28.05.2015 i Aftenposten om hvorfor tilsatt ledelse ikke gir bedre kvalitet i akademia. Det er riktig at man ikke har faglig belegg for at tilsatte ledere i akademia gir bedre resultater enn valgte ledere, men det gjelder også motsatt vei. Sektoren har så mange nasjonale særtrekk at det er nær umulig å trekke generelle slutninger, og NIFU-rapporten som konkluderer med minimale forskjeller på valgt og tilsatt ledelse er syltynn. Dette er ikke så rart med tanke på at vi i Norge har korte tidsserier med data fra institusjoner med tilsatt ledelse, og at disse heller ikke har vært mange nok til å gi generelle resultater. At undersøkelsen i all hovedsak gikk ut på å intervjue ledere ved et lite knippe institusjoner gjør den fullstendig irrelevant.

Saken som sådan kan man likevel ta stilling til, men i mangel på sikre resultater blir dette en normativ diskusjon hvor historikk ikke er et argument.

Til grunn for hele ideen om den valgte rektoren ligger «universitetets egenart», et konsept så indoktrinert i sektoren at man blir uglesett om man skulle være det minste kritisk til det. Tanken er at akademiske institusjoner, og i sær universitetene skal være kritiske og uavhengige, hvor de smarte i landet skal kunne angripe makten, og gå mot rådende tenkning. Dette er langt på vei alle enige om. Spørsmålet er om en ansatt leder ikke kan påse dette i tilstrekkelig grad. Akademisk frihet er hjemlet i universitets og høgskoleloven §1-5, og vil uansett ligge som en premiss for lederens styre, være den valgt eller tilsatt.

De relevante spørsmålene i debatten er både av praktisk og prinsipiell karakter.

Prinsipielt handler det om hvorvidt skattefinansierte institusjoner skal styres av folkevalgte, eller om man skal ha lukkede valgkretser på en institusjon der et fåtall får innflytelse uten noen lenke til folkedemokratiet. Min hypotese er at når de vitenskapelig ansatte velger sine ledere så vil lederne i større grad suboptimalisere på deres vegne fremfor å tenke helhet på vegne av sine eiere – hele det norske folk. Det er naturlig nok fint for de ansatte ved institusjonene, men neppe til det beste for nasjonen og skattebetalerne.

Dersom det faktisk var demokrati som var det sentrale poenget med valgt ledelse kan man spørre seg hvorfor studenter ikke får større stemmevekt, eller at man går bort fra kvoter til ulike grupper overhode. Detaljene i dagens ordning er det ingen som ser ut til å bry seg om, selv om det koker når man snakker om konseptet.

Rent praktisk er den største utfordringen med valgt ledelse å få mange til å stille til valg. De fleste må være enige om at når man skal velge noe er det sunt å ha et bredt utvalg å velge fra. En valgmodell gjør det tilnærmet umulig for eksterne kandidater å bli valgt, og man ser typisk at det er et sted mellom en til tre kandidater som stiller til valg. Det er heller ikke bare antallet som er problematisk, også det innholdsmessige grunnlaget. Å velge toppledere på bakgrunn av et par overfladiske debatter og populistiske visjoner er skummelt, og noe man gjør på riksplan fordi alternativene er verre. Alternativene nedover i systemet har ikke de samme svakhetene. Ved tilsatt ledelse kan man regne med langt flere søkere, og grundigere prosesser som inkluderer både studenter og ansatte på normal måte.

Oppropet for valgt ledelse argumenter med at ledere i akademia ikke kan «ledes etter mønstre som hentes fra en bedrift eller en etat, eller av ledere med en slik bakgrunn». Har folk sett hva rektorer gjør? Det er til forveksling likt det man gjør i andre topplederstillinger.

Å tro at rollene er helt annerledes er navlebeskuende, i sær all den tid brorparten av toppledere i bedrifter og etater også har bakgrunn fra akademia. Det later til å ligge en grunnleggende vrangvilje mot de akademiske fagfeltene ledere ofte kommer fra til grunn for hele argumentet. Om det er ”den akademiske ånd” som er det viktige så får man sette førstekompetanse som krav til stillingen, no problemo.

Som leder for en stor offentlig virksomhet har en rektor uansett forvaltningsansvar, og målstyring er en viktig del av jobben. Man må alltid huske på at akademia finansieres av det offentlige, og må forholde seg til det, med de forbehold som fremkommer i loven gjennom fri forskning og langsiktig tidshorisont.

Til slutt blir det for enkelt å mene at valgt ledelse gir forskning og utdanning i internasjonal toppklasse. Harvard, Cambridge og Oxford er så annerledes enn norske institusjoner at de ikke kan sammenlignes, og deres Chancellor er ikke det samme som en norsk rektor under dagens modell. De har en annen status og medfølgende rekrutteringsgrunnlag som i sin tur gir resultater. Det er fint om man vil ha forskning og utdanning i toppklasse, men valgt ledelse har lite med det å gjøre.

Det man diskuterer her er praktisk rekrutteringspolitikk for daglig leder (rektor), og prinsippene rundt hvem styreleder først og fremst jobber for.

Advertisements

Det akademiske storbryllupet ingen tør å fullbyrde

Jeg har i dag på trykk en kronikk i dagens BT om det akademiske storbryllupet ingen tør å fullbyrde. Nå som vi har fått Kirsten Giftekniv som kunnskapsminister hadde jeg et håp om at den gamle ungkaren UiB faktisk skulle få seg noe, men det ser dårlig ut.

At en liten by som Bergen skal ha 4 utdanningsinstitusjoner med dels svært overlappende fagfelter gir ingen mening, og værre blir det når det ikke fremlegges argumenter for at man skal fortsette som før.

Les innlegget gjennom mediearkivet her.

Ingen grunn til å øke renten på studielånet

FOTO: Fra Studvest, av ØRJAN ANDREASSEN
FOTO: Fra Studvest, av ØRJAN ANDREASSEN

Jeg ble intervjuet i dagens Studvest ettersom renten på studielånet nå går opp. Les intervjuet her.

Her kommer forøvrig noen tilleggskommentarer:

At renten går opp er ikke i seg selv dramatisk, men det oppsiktsvekkende er begrunnelsen.

Statssekretær Jon Gunnar Pedersen (H) sier at rentepåslaget skal dekke de økonomiske tapene og administrasjonskostnadene staten har ved studielån.

Gitt at et foreldrepar finner ut at de vil gi 100 kroner i ukepenger til poden slik at denne kan jobbe med skole fremfor strøjobber, er det ikke da litt rart å etterpå kreve inn 5 kroner i administrasjonsgebyr? Jo, for i begge tilfellene er det snakk om velferdsgoder og ikke finansielle instrumenter for å tjene penger.

Hvis målet er å synliggjøre kostnadene man har ville det vært naturlig å betale for utgiftene utenfor bevilgningen slik man alltid har gjort men synliggjøre det i regnskapet, utenfor rammen. Dette kunne man gjort administrativt uten noe støy, og er etter alle solemerker slik det har blitt praktisert frem til i dag.

Det som faktisk skjer er at låneordningen svekkes med overlegg, og da burde det argumenteres for den politiske prioriteringen.

Jeg er uenig i prioriteringen, men jeg blir mye mer opprørt av missvisende argumentasjon.

Da er vi i gang – jeg er nominert til lokalvalget i 2015

Da har jeg blitt nominert til lokalvalget i Bergen 2015 av Arbeiderpartiets Studentlag i Bergen. Dette er bare første steg i prosessen, og nå skal nominasjonskomiteen behandle alle nominasjoner før disse skal tilbake på høring i høst. Loddet er dog kastet, og jeg gleder meg til et spennende år med valgkamp!

Jeg vil prøve å leve opp til mitt mål om at politikere skal være ærlige, rasjonelle og lyttende. Videre skygger jeg ikke banen om jeg har upopulære standpunkt, men ønsker heller å bli konfrontert slik at jeg blir tryggere på mitt syn, eller får innspill som medfører at mitt syn endres. Å endre standpunkt som følge av overlegen motgående argumentasjon er en dyd jeg setter høyt!

Som lokalpolitiker er jeg særlig opptatt av byutvikling, finans og skole, og min bakgrunn kan du lese mer om her på siden. Du kan også se arkivet over medieutspill jeg har hatt, og ikke minst følge med på nyhetssiden hvor jeg fremover vil poste relevante tanker, både av lokal og nasjonal art.

Om du har spørsmål vil jeg prøve å besvare alle henvendelser som kommer inn via denne nettsiden. Det viktigste for meg er at du skal vite hva jeg står for, og eventuelt støtte mitt kandidatur dersom du tror jeg vil gjøre et godt arbeid for Bergen i bystyret.

Mvh,
Rasmus Haugen Sandvik

Politikere skal svare presist

I går skjedde det igjen, en politiker svarer upresist.

Problemet er altomfattende og uavhengig av politisk tilhøringhet, men denne gangen var det Ketil Solvik-Olsen som falt for fristelsen.

Senterpartiets Geir Pollestad stilte spørsmålstegn ved om ikke regjeringens forslag til finansiering av infrastruktur ville føre til økt byråkrati uten tilsvarende gevinst.

Ketil Solvik-Olsen svarte da at Det blir ikke mer byråkrati av færre aktører og lavere kostnader til renter og administrasjon. Kritikk fra en tidligere statssekretær som ikke kan vise til en eneste reform på åtte år, bare økt omfang av bompenger og lånegjeld, tar jeg med knusende ro.”

Saken har to komponenter, en som omhandler konsolidering av bompengeselskaper, og en som omhandler finansieringen av disse. Der Pollestad er kritisk til finansieringen svarer Solvik-Olsen ved å trekke frem det positive ved det andre forslaget som ikke ble kritisert, altså konsolideringen.

For meg fremstår dette som en retorisk diskusjon om hvorvidt det er greit å komplisere finansieringssystemer slik at det blir vanskeligere å følge pengestrømmene, et triks politikere har vært glad i lenge. Vi ser det på måten Arbeiderpartiet har ønsket tiltak for enkeltnæringer fremfor generelle skatteordninger (Mongstad fremfor CO2-avgift), når SV vil gi amnesti fra Norske lover, når Høyre vil ha reservasjonsrett  fra ordinære regler og nå når FrP vil ha veier finansiert gjennom billigere lån i en bank eid av staten fremfor direkte subsidie fra staten.

Målet er naturlig nok å kunne tekkes ulike interessegrupper, og fremstå mer ideologiske enn den faktiske politikken man fører. Arbeiderpartiet burde selvsagt være tilhengere av CO2-avgift men velger heller masse fjaseforslag fordi det ser ut som næringsstøtte fremfor forslag som kan gi utfordringer for næringslivet. SV vil gi amnesti for ulike svake grupper fordi de vet at man selvsagt må ha et stramt generelt regelverk. Høyre vil ha reservasjonsrett ettersom abortmotstand er politisk selvmord. Fremskrittspartiet vil ha en indirekte subsidiering av veier fordi det passer med deres retorikk å unngå å bruke staten, samt at det blir vanskeligere for andre i etterkant å ettergå investeringene og omgjøre dem.

Det er nok nå. Politikere skal svare på spørsmål, og kommer det et godt motargument er det lov å si at man skal tenke gjennom det til senere. Fortsetter man med tåkeleggingen beveger man ser raskt i retning to land hvor åpen sunn debatt er en saga blått, nemlig USA og Russland.

Ja til grønne skatter, nei til unntak, nei til reservasjonsrett og nei til indirekte subsidier der de ikke tjener økonomiske eller demokratiske funksjoner.

 

Et lodd med flere sider

Det er ikke hver dag man hører hykleri fremført i klartekst, men under artikkelnavnet «Et vinnerlodd for gode gjerninger» på NRK ytring 28. januar så vi at et samlet bistandsnorge gikk rett på den moralske limpinnen.

I kronikken sto organisasjoner som Amnesty, Leger uten grenser og SOS barnebyer med rak rygg og ønsket mer gambling i Norge, det ville kunne gi dem økte inntekter.

La meg først si at jeg er tilhenger av god og betydelig bistand, og har stor tro på at artikkelforfatterne utfører sitt virke på en god måte, og med de beste intensjoner. At veldedige formål får mer penger kan således være vel og bra, men det er tre betydelige argumenter for at denne løsningen er uheldig.

Frivillig frivillighet

Det ligger i ordet frivillighet at man bidrar frivillig. Det er spesielt at organisasjoner som postulerer at de er frivillige vil ha offentlig støtte og dermed blir mindre frivillige. Man kan si at gambling er frivillig, men for at valget om å bidra skal være frivillig må også intensjonen være å bidra. Hvor mange gamblere har som motivasjon at de skal bidra med penger til UNICEF? Neppe særlig mange, da kunne de bare gitt pengene direkte.

Forskjellen på dette og andre ordninger som panteautomater er at i panteautomatens tilfelle kan man velge å ta ut penger fremfor å gi dem bort, ergo er valget om å bidra helt frivillig. Når man gambler kan man ikke velge å betale halv pris for loddet og dermed slippe å betale til veldedighet frivillig.

Nytolkning av Robin Hood

Ser man stort på gambling, noe man bør som ideell organisasjon, blir gambling direkte problematisk.  Gambling er utbredt blant personer med lav inntekt, og når Norsk Tipping således fordeler tippepenger til idrett og lignende er det på makronivå en omfordeling fra de mindre bemidlede til middelklassen. Dette kommer i tillegg til problemene med avhengighet. Argumentet for i det hele tatt å ha Norsk Tipping er det samme som for vinmonopolet – folk vil gamble, så staten gir muligheten og begrenser den så godt som mulig uten at det blir for store lekkasjer til det illegale markedet. Å åpne for flere aktører gjør at man går fra tanken om å begrense problemet til å akseptere det. Man kan argumentere for at det er greit, men det virker spesielt at økt ufrivillig bistand skal være et tungtveiende argument i så måte. Er det en ny Robin Hood i gatene, en som vil ta fra de fattige og gi til gode formål?

Demokratisk kontroll

Det er helt greit å ville ha mer penger til sin egen kjepphest, men hvorfor skal de komme gjennom det som nå er etablert som ikke-frivillige ordninger som likevel ikke er underlagt normal demokratisk kontroll?

Dersom organisasjoner, være det Statoil eller Amnesty vil ha penger fra folk som ikke direkte har bedt om å få støtte dem gjelder de samme reglene for alle – be om økte overføringer gjennom det offentlige og økte skatter for å finansiere det. Da fordeles byrden mer naturlig utover befolkningen, og demokratiet kan på en transparent måte se akkurat hvor mye penger man gir til ulike formål. Jeg er fullt klar over at det er mye vanskeligere, men hvis det er vanskeligere er det gjerne en grunn til det.

 

Ordtaket sier at hensikten helliger midlene men jeg håper bistandsforkjemperne ser at det er en sannhet med kraftige modifikasjoner.

DERA – Det eneste reelle alternativ til et godt demokrati

Vi er i gang igjen. Det er valg til studentparlamentet ved UiB, og i år som så mange ganger før skal noen lage show. Jeg har ikke så mye mot show, men jeg foretrekker å skille circus fra Urix.

Nytt av året at listen DERA “det eneste reelle alternativ” har stilt som comic relief. DERA har en rekke fellestrekk med Det Politiske Parti som tidligere gjorde det bra under stortingsvalget, selv om partiet med viten og vilje hadde useriøs politikk. I DPP sitt tilfelle gikk det så langt at grunnleggerne gikk ut og ba folk om ikke å stemme på dem, de hadde ingen reel intensjon om å bli valgt. DERA ser derimot ut til å faktisk ønske å bli valgt.

Det er her problemet kommer inn. En ting er å utnytte demokratiet til å protestere, noe annet er det når protesten blir til ramme alvor – til faktisk innflytelse. Blir man først valgt til et organ har man å gjøre et godt og grundig arbeid på vegne av sine velgere, og alle andre som påvirkes av ens beslutninger. Det er ganske tydelig av DERA består av mange flinke individ som er mer enn kapable til å bidra konstruktivt innenfor demokratiets rammer. Problemet er at det spriker mellom det listen går til valg på, og det listen etter alt å dømme kommer til å stemme på i studentparlamentet.

Hva DERA mener om de store tidkrevende sakene innen utdannings- og forskningspolitikken har de ikke svart på. Jeg spør om dette i en kommentar i Studvest.

Det er lett å si at “folket får de politikerne de fortjener”, men i det moderne samfunn blir det for enkelt. I UiB sitt tilfelle har Studvest så og si mediemonopol, og hvis Studvest fronter gitte politiske fraksjoner får det direkte påvirkning. Studvest har gjort nettopp dette ved å på lederplass rose parodilisten i et avsnitt av motsetninger. At Bergens Tidende uten spesielle hemninger støtter en politisk konstelasjon bør ikke få presidens også i Studvest. La oss håpe følgende ikke blir gjeldende på høyden:

“Folket får de politikerne media mener folket fortjener”.