Monthly Archives: June 2015

Ubegrunnet konservatisme

Knut Frydenlund og Marianne Andenæs skrev 28.05.2015 i Aftenposten om hvorfor tilsatt ledelse ikke gir bedre kvalitet i akademia. Det er riktig at man ikke har faglig belegg for at tilsatte ledere i akademia gir bedre resultater enn valgte ledere, men det gjelder også motsatt vei. Sektoren har så mange nasjonale særtrekk at det er nær umulig å trekke generelle slutninger, og NIFU-rapporten som konkluderer med minimale forskjeller på valgt og tilsatt ledelse er syltynn. Dette er ikke så rart med tanke på at vi i Norge har korte tidsserier med data fra institusjoner med tilsatt ledelse, og at disse heller ikke har vært mange nok til å gi generelle resultater. At undersøkelsen i all hovedsak gikk ut på å intervjue ledere ved et lite knippe institusjoner gjør den fullstendig irrelevant.

Saken som sådan kan man likevel ta stilling til, men i mangel på sikre resultater blir dette en normativ diskusjon hvor historikk ikke er et argument.

Til grunn for hele ideen om den valgte rektoren ligger «universitetets egenart», et konsept så indoktrinert i sektoren at man blir uglesett om man skulle være det minste kritisk til det. Tanken er at akademiske institusjoner, og i sær universitetene skal være kritiske og uavhengige, hvor de smarte i landet skal kunne angripe makten, og gå mot rådende tenkning. Dette er langt på vei alle enige om. Spørsmålet er om en ansatt leder ikke kan påse dette i tilstrekkelig grad. Akademisk frihet er hjemlet i universitets og høgskoleloven §1-5, og vil uansett ligge som en premiss for lederens styre, være den valgt eller tilsatt.

De relevante spørsmålene i debatten er både av praktisk og prinsipiell karakter.

Prinsipielt handler det om hvorvidt skattefinansierte institusjoner skal styres av folkevalgte, eller om man skal ha lukkede valgkretser på en institusjon der et fåtall får innflytelse uten noen lenke til folkedemokratiet. Min hypotese er at når de vitenskapelig ansatte velger sine ledere så vil lederne i større grad suboptimalisere på deres vegne fremfor å tenke helhet på vegne av sine eiere – hele det norske folk. Det er naturlig nok fint for de ansatte ved institusjonene, men neppe til det beste for nasjonen og skattebetalerne.

Dersom det faktisk var demokrati som var det sentrale poenget med valgt ledelse kan man spørre seg hvorfor studenter ikke får større stemmevekt, eller at man går bort fra kvoter til ulike grupper overhode. Detaljene i dagens ordning er det ingen som ser ut til å bry seg om, selv om det koker når man snakker om konseptet.

Rent praktisk er den største utfordringen med valgt ledelse å få mange til å stille til valg. De fleste må være enige om at når man skal velge noe er det sunt å ha et bredt utvalg å velge fra. En valgmodell gjør det tilnærmet umulig for eksterne kandidater å bli valgt, og man ser typisk at det er et sted mellom en til tre kandidater som stiller til valg. Det er heller ikke bare antallet som er problematisk, også det innholdsmessige grunnlaget. Å velge toppledere på bakgrunn av et par overfladiske debatter og populistiske visjoner er skummelt, og noe man gjør på riksplan fordi alternativene er verre. Alternativene nedover i systemet har ikke de samme svakhetene. Ved tilsatt ledelse kan man regne med langt flere søkere, og grundigere prosesser som inkluderer både studenter og ansatte på normal måte.

Oppropet for valgt ledelse argumenter med at ledere i akademia ikke kan «ledes etter mønstre som hentes fra en bedrift eller en etat, eller av ledere med en slik bakgrunn». Har folk sett hva rektorer gjør? Det er til forveksling likt det man gjør i andre topplederstillinger.

Å tro at rollene er helt annerledes er navlebeskuende, i sær all den tid brorparten av toppledere i bedrifter og etater også har bakgrunn fra akademia. Det later til å ligge en grunnleggende vrangvilje mot de akademiske fagfeltene ledere ofte kommer fra til grunn for hele argumentet. Om det er ”den akademiske ånd” som er det viktige så får man sette førstekompetanse som krav til stillingen, no problemo.

Som leder for en stor offentlig virksomhet har en rektor uansett forvaltningsansvar, og målstyring er en viktig del av jobben. Man må alltid huske på at akademia finansieres av det offentlige, og må forholde seg til det, med de forbehold som fremkommer i loven gjennom fri forskning og langsiktig tidshorisont.

Til slutt blir det for enkelt å mene at valgt ledelse gir forskning og utdanning i internasjonal toppklasse. Harvard, Cambridge og Oxford er så annerledes enn norske institusjoner at de ikke kan sammenlignes, og deres Chancellor er ikke det samme som en norsk rektor under dagens modell. De har en annen status og medfølgende rekrutteringsgrunnlag som i sin tur gir resultater. Det er fint om man vil ha forskning og utdanning i toppklasse, men valgt ledelse har lite med det å gjøre.

Det man diskuterer her er praktisk rekrutteringspolitikk for daglig leder (rektor), og prinsippene rundt hvem styreleder først og fremst jobber for.

Advertisements