Et lodd med flere sider

Det er ikke hver dag man hører hykleri fremført i klartekst, men under artikkelnavnet «Et vinnerlodd for gode gjerninger» på NRK ytring 28. januar så vi at et samlet bistandsnorge gikk rett på den moralske limpinnen.

I kronikken sto organisasjoner som Amnesty, Leger uten grenser og SOS barnebyer med rak rygg og ønsket mer gambling i Norge, det ville kunne gi dem økte inntekter.

La meg først si at jeg er tilhenger av god og betydelig bistand, og har stor tro på at artikkelforfatterne utfører sitt virke på en god måte, og med de beste intensjoner. At veldedige formål får mer penger kan således være vel og bra, men det er tre betydelige argumenter for at denne løsningen er uheldig.

Frivillig frivillighet

Det ligger i ordet frivillighet at man bidrar frivillig. Det er spesielt at organisasjoner som postulerer at de er frivillige vil ha offentlig støtte og dermed blir mindre frivillige. Man kan si at gambling er frivillig, men for at valget om å bidra skal være frivillig må også intensjonen være å bidra. Hvor mange gamblere har som motivasjon at de skal bidra med penger til UNICEF? Neppe særlig mange, da kunne de bare gitt pengene direkte.

Forskjellen på dette og andre ordninger som panteautomater er at i panteautomatens tilfelle kan man velge å ta ut penger fremfor å gi dem bort, ergo er valget om å bidra helt frivillig. Når man gambler kan man ikke velge å betale halv pris for loddet og dermed slippe å betale til veldedighet frivillig.

Nytolkning av Robin Hood

Ser man stort på gambling, noe man bør som ideell organisasjon, blir gambling direkte problematisk.  Gambling er utbredt blant personer med lav inntekt, og når Norsk Tipping således fordeler tippepenger til idrett og lignende er det på makronivå en omfordeling fra de mindre bemidlede til middelklassen. Dette kommer i tillegg til problemene med avhengighet. Argumentet for i det hele tatt å ha Norsk Tipping er det samme som for vinmonopolet – folk vil gamble, så staten gir muligheten og begrenser den så godt som mulig uten at det blir for store lekkasjer til det illegale markedet. Å åpne for flere aktører gjør at man går fra tanken om å begrense problemet til å akseptere det. Man kan argumentere for at det er greit, men det virker spesielt at økt ufrivillig bistand skal være et tungtveiende argument i så måte. Er det en ny Robin Hood i gatene, en som vil ta fra de fattige og gi til gode formål?

Demokratisk kontroll

Det er helt greit å ville ha mer penger til sin egen kjepphest, men hvorfor skal de komme gjennom det som nå er etablert som ikke-frivillige ordninger som likevel ikke er underlagt normal demokratisk kontroll?

Dersom organisasjoner, være det Statoil eller Amnesty vil ha penger fra folk som ikke direkte har bedt om å få støtte dem gjelder de samme reglene for alle – be om økte overføringer gjennom det offentlige og økte skatter for å finansiere det. Da fordeles byrden mer naturlig utover befolkningen, og demokratiet kan på en transparent måte se akkurat hvor mye penger man gir til ulike formål. Jeg er fullt klar over at det er mye vanskeligere, men hvis det er vanskeligere er det gjerne en grunn til det.

 

Ordtaket sier at hensikten helliger midlene men jeg håper bistandsforkjemperne ser at det er en sannhet med kraftige modifikasjoner.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s