Trenger De hjelp, herr direktør?

23 mars spurte Paul-Chr. Rieber om hva han skal si til aksjonærene sine nå som det er dårlige tider i bransjen. Et rop om hjelp fra en næringlivstopp må besvares!

Innledningsvis skisserte han en problemstilling: Hvordan skal vanlige lærere, helsearbeidere eller pensjonister som har aksjer i selskapet kunne skaffe hundretusenvis av kroner til å betale formueskatt og utbytteskatt dersom det ikke betales utbytte?

Enkeltaksjer slik det her er snakk om er en høy-risiko investering. Slike investeringer kan gi høy avkastning eller betydelig tap. At det går dårlig nå er leit, men noe eiere skal være forberedt på. Dersom aksjer er en del av den totale lønnspakken til ansatte kan de evt. være sure på konsernledelsen for at de har en utrygg inntekt. Hele tanken med å få aksjer som kompensasjon for lavere lønn er dog nettopp situasjoner som denne. De ansatte følger firmaet i oppturer og nedturer, noe som gjør firmaet mer robust, og motiverer ansatte til å bli med på å gjenreise bedriften.

Rieber spør hvordan eierne skal kunne betale utbytteskatt når de ikke får utbytte. Problemstillingen er ikke-eksisterende ettersom man kun betaler utbytteskatt dersom man tar ut utbytte.

Rieber spør også hvem han kan selge aksjer til. Å børsnotere selskaper er en mulighet som gjør akkurat dette enkelt, og GC Rieber Shipping er allerede notert. Videre problematiseres utenlandsk eierskap, men salg til utenlandske eiere må vi tåle. Midlene som evt. frigjøres vil normalt reinvesteres, og gjennom oljefondet eier nordmenn uansett langt flere utenlandske bedrifter enn utlendinger eier norske.

Til slutt er det ikke slik at bedriften har noen forpliktelse til å kompensere for formueskatt slik Rieber insinuerer, og formueskatt er ikke en problemstilling for lærere og helsearbeidere. Primærbolig verdivurderes til 25% av reell verdi, unoterte selskaper verdivurderes til bokført verdi, det er ikke formueskatt på verdier under 1,4 millioner og formueskatten er på 0,85%. Om vi antar at en person eier aksjer i GC Rieber AS verd 2 millioner og en bolig til 6 millioner, hvorav 4 millioner er et lån betaler personen 850kr/år i formueskatt ((((6m-4m)*0,25)+(2m*0,5)-1,4m)*0,0085) under forutsetning om at bokført verdi er 50% av markedsverdi. Selv om vi sier at aksjene var børsnoterte og verdivurderingen derfor er 100% blir summen 9350kr/år, langt fra de hundretusener som ble skissert av Rieber.

Formueskatt er likevel helt på siden av hva en adm.dir skal si noe om på en generalforsamling. Der er fokuset på hvordan man best sikrer eierne avkastning gitt gjeldende rammevilkår. Min svar på Riebers forespørsel blir derfor som følger:

Selskapet er inne i en vanskelig periode. Verdien på selskapet har falt betydelig, og vi sloss for å komme tilbake. Som administrerende direktør anbefaler jeg dere eiere om å avstå fra å ta ut utbytte i år, og trolig også i de neste påfølgende årene slik at vi får økt soliditet og kan omstille oss til et nytt marked. Over tid har selskapet levert gode utbytter, og det skal vi jobbe hardt for å kunne gjøre igjen, men nå går vi i minus og trenger pusterom.

Advertisements

En skattedebatt på ville veier

Skatt kan ha tre hovedformål, å finansiere offentlige oppgaver, å endre atferd og å omfordele goder. Når man har satt seg et av disse målene kommer jobben med å utvikle en skatt som oppnår målet med minst mulig effektivitetstap, altså at skatten har færrest mulig utilsiktede negative konsekvenser.

Formueskatt er en skatt som tar sikte på å omfordele goder. Til dette formålet er formueskatten effektiv. Møen og Schjelderup fra Senter for skatteforskning ved NHH sier i DN 03.02.2016 at “på inntektssiden er formueskatt det mest treffsikre instrumentet for omfordeling, øvrige virkemidler omfordeler først og fremst fra middelklassen til dem som står utenfor arbeidslivet.

Det ble nylig klart at regjeringen fortsatt ikke vil at formueskatten skal gjelde “arbeidende kapital”, noe som i praksis vil si at formueskatt kun skal gjelde private eiendeler som ikke er knyttet til næring eller finansinvesteringer. Når vi vet at de fleste med betydelige formuer har disse investert i nettopp næringsvirksomhet og finansinvesteringer av ulik art betyr dette at man tar bort hovedgrunnlaget for formueskatten.

La oss ta et eksempel

Ola eier et hus verd 15 millioner, andre fysiske eiendeler verd 10 millioner og børsnoterte aksjer verd 150 millioner kroner. Kari eier en leilighet verd 3 millioner, men har også et lån på 1 million. Hun har altså en netto formue på 2 millioner kroner.

Med normal formueskatt skatter Kari av 2 millioner hvert år, mens Ola må skatte av 175 millioner hvert år. Dersom man utelater skatt på “arbeidende kapital” vil Kari fortsatt skatte av sine 2 millioner mens Ola kun skatter av 25 millioner. Endringen fører altså til at Ola må skatte av 150 millioner mindre uten noen reduksjon for Kari!

Legger vi så til at første bolig for skatteformål verdivurderes til 25% prosent av reell verdi, at det ikke er formueskatt på verdier under 1,4 millioner, og at formueskatten er på 0,85% skatter Kari årlig 0 kr (=((2m*0,25)-1,4m)*0,0085) enten det er med eller uten arbeidende kapital, mens Ola sin skatt varierer enormt. Dersom man tar med alt Ola eier blir hans årlige formueskatt 1 379 975kr. (=((15m*0,25)+160m-1,4m)*0,0085) Dersom man holder “arbeidende kapital” utenfor betaler Ola kun en formueskatt på 104 975 kroner i året. (=((15m*0,25)+10m-1,4m)*0,0085)

Alliansen for privat eierskap og Civita som har gått i bresjen for en omlegging av disse skattene har symbolsk prøvd å kompensere for fratrekk for “arbeidende kapital”, men resultatet er nedslående. Med deres modell vil Kari betale 0 kr årlig (=((3m*0,5)-1,7m)*0,0085) mens Ola vil betale 125 800kr årlig (=((15m*0,5)+9m-1,7m)*0,0085), altså helt ubetydelige forskjeller fra om de bare hadde tatt bort skatt på arbeidende kapital.

Når målet med formueskatt er å omfordele goder ser man at det er en veldig dårlig idé å utelate eiendeler tilknyttet næring. Omfordelingen blir redusert mer enn ti ganger, og går fra liten til helt ubetydelig.

Omfordeling av makt

Omfordeling av fysiske verdier som hus og biler er videre kun én del av målet. Makt er også et gode det er et mål å omfordele. Å være bedriftseier er ikke bare en kilde til å finansiere privat forbruk, men også en maktposisjon hvor man aktivt tar del i samfunnsutviklingen. Ved å utelate formueskatt fra næring sier man i praksis at det er uproblematisk at eierskap sitter på de samme hendende over tid, og nå uten arveavgift også over generasjoner. Av rettferdighetshensyn bør vi tilstrebe at folk får likere muligheter til å påvirke samfunnsutviklingen også gjennom eierskap.

Når argumentene mot skatt på “arbeidende kapital” og formueskatt er tilbakevist, blant annet av Senter for skatteforskning ved NHH og fordelingsvirkningene er positive bør idéen om å ta bort disse skattene legges død en gang for alle.

Vi må vri fokus mot omfordeling

Innenfor skattefeltet er det økonomisk ulikhet som burde være tema. Norges viktigste konkurransefortrinn er tillit som skaper omstillingsevne. Denne tilliten er knyttet til små økonomiske forskjeller, vist ved en veldig god plassering på Gini-indeksen som måler økonomisk likhet. Når arveskatten nylig ble tatt bort, og formueskatten nå er under press, er det snart ingen tiltak igjen for å utjevne økonomisk ulikhet i Norge.

Dersom Regjeringen, Civita og Alliansen for privat eierskap ønsker å bli tatt seriøst med sine angrep på omfordelende skatter må de vise hvordan vi skal få bukt med klasseforskjeller i en kontekst uten hverken arve- eller formueskatt. Det skal bli interessant lesning.

NOTE: En svært komprimert utgave av innlegget sto på trykk i BT 10 mars 2016. Tallene i avisversionen er ikke helt korrekte ettersom bunnfradraget der ble trukket fra før verdivurderingen av bolig (25%/50%).

Akademikere er folk som alle andre

Studenter skal være studenter, ikke konsumenter sier Ragnhild Freng Dale i et nylig innlegg i BT.

De skal være begge deler sier jeg. Et individ kan ha ulike merkelapper i ulike kontekster. For en utdanningsinstitusjon er en student først og fremst en kunde, for Norge AS er studenter innsatsfaktorer i en fabrikk som skal skape langsiktig nytte for skattebetalerne, og menneskeheten som helhet.

Det Freng Dale egentlig sikter til kommer frem i et oppfølgingsinnlegg hvor hun spør om ikke noe går tapt når man utelukkende fokuserer på kundeforhold og selvutvikling i akademia, og glemmer fellesskapet som er fundamentet for et kunnskapssamfunn.

Mitt idealuniversitet har idealstudenter, idealstoler og skjer på idealtid, men det er ingen som bryr seg om idealuniversitetet. Det vi bryr oss om er de virkelige universitetene, og de virkelige høgskolene.

For det første er det ingen som utelukkende fokuserer på kundeforhold. Videre gir spørsmålet uttrykk for at universitetet er kunnskapssamfunnet. Det er opplagt feil. Det faktiske kunnskapssamfunnet heter Norge AS, eventuelt Tellus, alt etter hvem man er mest glad i. Vi kan godt stille spørsmålstegn om ikke noe går tapt ved økt individfokus, men det er en generell samfunnsdebatt. Vi kan ikke bortdefinere studenter som ikke-konsumenter bare fordi vi vil endre holdninger.

Selv om jeg ønsker at studenter skal være gode samfunnsborgere som hjelper fattige, utvikler verden osv. er dette bare ønsker. Vi kan ikke legge til grunn at studenter har et slike verdisyn når de studerer.

Ettersom verden har blitt mer kompleks og samfunnet krever mer av individene i form av kompetanse vil flere måtte ta høyere utdanning. Gitt at man tror ferdigheter er noenlunde normalfordelt i samfunnet betyr det at vi også må tåle at utdanningsinstitusjonene får inn mindre motiverte, mindre dyktige og mindre idealistiske studenter. Jeg mener det er helt greit, så lenge vi også klarer å ta hånd om de flinke og mest motiverte studentene. Alternativet til å ta inn en større bredde av studenter er at flere blir arbeidsledige på lang sikt. Det er samfunnet, som det offentlig finansierte akademia er til for, ikke tjent med.

Mitt idealuniversitet har idealstudenter, idealstoler og skjer på idealtid, men det er ingen som bryr seg om idealuniversitetet. Det vi bryr oss om er de virkelige universitetene, og de virkelige høgskolene. I dette perspektivet er det helt riktig å snakke om studenter som blant annet konsumenter av kunnskapstjenester. Det kan kanskje få forelesere til å se sin rolle som deler av en større maskin fremfor eliteborgere som burde hylles for å skjenke sine tilhørere av sin dyrebare tid.

A brief guide to Beijing

Map of Beijing
Map of Beijing 2015

Alright, so you are thinking of going to China, and wonder what to do, and how long to stay in the capital – Beijing. As a previous resident, and regular visitor I have a few suggestions to help you along the way (my last stay was in july 2015). First of all, Beijing is a big city, with a lot of cultural sights and things to do. As such I would strongly suggest to stay at least one week in the city to get anything remotely meaningful out of the stay without getting so exhausted it’s not enjoyable.

Initial info

You need a visa to go to China, and you should generally fix that between three to one month before departure (they don’t like it if you apply to early either). It is straight forward, except that you need to know where you are staying before you apply for the visa, so book you hotel first (see next paragraph). Do also note that if you intend to leave the country and return (going to Russia, North-Korea, Hong Kong etc.) you have to apply for a double-entry visa. If you mess this up you are in for a bureaucratic marathon that I don’t recommend. Hotelprices in Beijing are quite normal, and on hotels.com you should get a good double-room for about 600 RMB in the very core of the city. There is absolutely no reason to pay 1000+ for a hotel in Beijing. Aim for a hotel slightly to the east of the city-center for an optimal location. In general, water costs about 3 RMB, or 0,5$ a bottle, and you get a fair meal for about 7$ per person. China is also a country with a culture for shared eating, so the more people eat together the more epic the food-experience will be. Also note that most shopping centers have a food-court in the basement, so check that out before you end up in McDonald’s. Also, do remember to bring good shoes! Even with a great subway you will walk a lot in the city.

When you land

When you land in Beijing, make sure to take out some cash at the airport. You need that in the subwaysystem. Do also note that from the airport you should take the Airport express train all the way downtown, as it is super-cheap and faster than a cab. Once you arrive downtown get familiar with the subway-system as it is super efficient and easy to understand, especially compared to the endless grind in the streets. Once in the subway-station, ask for an IC-card and fill it with around 100 RMB. A single ride with the subway costs between 2-5 RMB, and the IC-card makes taking it smooth. The card itself costs 25 RMB or something in that ballpark (=nothing). Now that you somehow found your hotel, assuming you have somewhere between one and two weeks in the city I would recommend the following.

Sights

As mentioned, Beijing is an old city with a lot of things to see and do. I still think sights is overrated though, and you should spend more time just walking in the streets and checking out the regular life than running from one ancient temple to another. A few things are worth checking out though.

Summer palace

080424502The summer palace is probably my favorite tourist-spot in the city. It is located outside the city center, but as of lately there is a subway taking you right to the entrance. Its a good place for extended walks along a massive lake in an otherwise buzzling city. If possible, check it out mid-week for a less crowded experience. The later you go the less people, so in the evening it is a great place to chill out.

Tian An’men square

The famous square in the city center is not really that much of a view, but it’s next to the forbidden palace so why not check it out when you are on location anyways.

Forbidden Palace

The ultra-famous forbidden palace is the city center, and it is massive. expect to spend at least 3 hours here. It is literally a mini-city.

Temple of Heaven

If you ever played chinese chess, this is that building on the cover! More than anything this is a large green lung in the city, which you will likely appreciate after a while 🙂

Great WallDSC09599

The great wall is by far the least interesting sight, but also the one everyone knows about. Chances are you go there, take your photos and leave spending a lot of time on transportation. I would advice against going to the wall unless you have 2 weeks in town, as there are a ton of other more interesting things to see and do.

Eating

China is a heaven for those interested in food, and Beijing is even better since you get all the international food in addition to the local cuisine. Chinese food is so much more than the strange sweet/sour things we get elsewhere, and here are a few of you main suggestions in Beijing:

The local joint

Beijing is a city with massive hotels along the major roads, but if you just walk for 2 minutes behind the big buildings you generally enter some local residential areas. This is where you want to try Chinese food! The local restaurants generally have a menu with most of the classic Chinese dishes and it is very nice to eat alongside the locals. It is naturally cheap too. Order 1-2 dishes for each person at the table depending on hunger and gender etc. The safest dish you can order is called Kung Pao chicken. Every restaurant makes it, and anyone with a soul loves it.

Ramen

If you are not familiar with Ramen from Japan, do check it out at Ajisen Ramen in Beijing. This is noodles made epic.

Peking Duck

when you are first in Beijing you might as well try the famous Peking duck (Peking=Beijing). It’s good, and served in most mid-tier Chinese restaurants.

Sushi-buffet

While Sushi is Japanese, Beijing have lots of sushi-restaurants, and its cheaper in Beijing while still tasting really well. Since I am a big-eater i recommend trying sushi buffets that cost between 100-200 RMB, and allows you to eat as much sushi and other stuff you want for a couple of hours. Free beer and juice is usually also included. Take caution though, scandinavians with free bar at the middle of the day turns very interesting very fast. My favorite sushi-place is Matsuko.

Korean barbecue

Just as with Japanese sushi, Chinese people love their Korean barbecue. Try to find one of these and try the self-grilling experience. It is not only a social experience, but a very tasty one too. If you crave meat this should do the trick.

The muslim restaurant at BLCU

As a previous student of Beijing Language and Culture university I was lucky enough to have a well reputed chinese-muslim restaurant on-location. This place is actually good enough to warrant taking the somewhat tedious subway trip all the way to Wudaokou just to have a go at it. Expect more meat than usual, and its a great place to travel with a large group so you can try out as many of their great dishes as possible.

The night market at Wangfujin

have you ever wanted to eat scorpions? The night market has it all. Scorpions, Sea horses, beetles, tarantellas. Whatever you need to get your thing going!

Shopping

Generally Beijing is like New York, just with a massive low-market on top. Somehow I never find anything on sale in the brand-market, so i never buy much of that in Bejing. I basically only spend time at the tailor-shop since that is where I get what i want, and what I cannot get at home. The other thing you find in Beijng are markets selling fake stuff, and that is worth checking out. If you do so, I recommend never buying shoes since they mess up your foot eventually, and never buy anything electronic. Non-brand sunglasses are cheaper on ebay, and fake underwear sucks. Apart from that, use these markets to practise your bargaining skills. Its a useful skillset all over the world 😉

Tailoring

It is no secret that I go to Beijing every third year or so to get my clothes-fix. The reason is simple, Beijing have cheap tailors (if you know how to bargain), and they deliver quickly and good work. My only complaint is that they don’t have really high-quality fabric, so if you want that you might want to bring it with you to China. With that said, I do my tailoring at the silk-market. I have tried other venues and local shops, but the convenience of english speaking staff that knows what italian-style means, is a good enough reason to go here. The prices are negotiable, and not similar in every shop. One shop might say you have to pay 1000, while another says 600. For your convenience I here list the prices I have reached after extensive bargaining in my 2 favourite shops within the Silk market namely XinXiu Tailor shop (Tony-Tailor) and Zhang Hong Jian tailor (John Tailor). These two are next to each other.

Prices at the two shops as of june 2015:

  • Shirt 100 RMB
  • 2 piece suit 600 RMB
  • Blazer 450 RMB (in retrospect I think this might get even lower)
  • Pants 250 RMB (Suit-style, or linen Kung-fu pants or whatever you design)
  • Coat 650 RMB

Next to the shops are also some smaller stalls selling ties etc, and here are the prices I pay there:

  • Tie 15 RMB
  • Set with cufflinks, bowtie and hankerchief 20 RMB

To ease the bargaining you might find Alice at John tailorshop and Lisa at Tony’s and refer to me, as Rasmus, the tall Norwegian guy making kung-fu pants. They should know.

Going out

As an avid fan of dancing and music it is always a pleasure to go to a city large enough to have proper bars and clubs. While Beijing might not have the best of most famous clubs in the world there is a rather large selection for those interested. The nightlife is also located at very spesifical places, which is one of the reasons i suggest you find a hotel on the eastern part of town – you want to get out and home again without too much hassle.

Sanlitun

First and foremost you want to check out Sanlitun. Sanlitun is not a bar, its an area near the embassy-area where there are tons of bars stashed together. Expect more foreigners than locals, but if you don’t speak a word of Chinese that might be just what you want.

Hou Hai

In addition to Sanlitun Beijing has a major bar area called Houhai, enclosing a small lake. As opposed to Sanlitun, this area is mostly visited by local chinese, and feature an endless array of differnet bars. If you want dancers, karaoke, food or whatnot, Hou Hai can deliver. Among the many bars one can also find the jewel called East-Shore Jazz Café.

East-Shore Jazz Café

East Shore is run by a well known jazzplayer and teacher. It is an absolute must-see if you are into jazz. Try to go here around 21.30 between thursday and sunday for live performances.

Mix/Vics

If you want to go out for real, as in dance instead of hang around you should check out some of the major clubs in Beijing. Although I would never call Mix or Vics “good” clubs they are sort of landmarks. Mix was one of the first big clubs in the city and play hiphop/rnb for a primarily chinese crowd. Right accross the street is Vics, which is is primarily crowded with foreigners. if you have no particular taste in music, and just wnat ot have fun you might as well go here. Mix has a 50 RMB cover charge, while Vics has a 100RMB cover charge. These two clubs are located very near to the Village in Sanlitun, and inside the area called “Workers Stadium”.

Other things to do

Apart from the usual stuff above there are a few other things you want to do in Beijing.

Massage

DSC09583China is famous for its massage, and there is a reason for it. You can get it expensive, and you can get it cheap. i prefer to go into a local residential area to get the prices down to around 150 RMB for 90 minutes, and then you choose foot-massage, full body or whatever you want really. I prefer a blend between foot-massage and ordinary body massage. If you are into trying out other things, cupping is fun, and quite relaxing.

798 art district

If you want to see the high-end art of Beijing you should check out 798 art district. 10 years ago it was a poor-artists area, but it have evolved into a high end expensive, but very interesting place. Personally I also have a thing for Soye leatherware, a shop in the area that sell hand-made leatherware such as bags, belts and shoes at very reasonable prices!

Some simple words and phrases

Last of all, here are a few common words and phrases you might want to know. The writing is totally off, but as close as i can imagine to let you pronounce it somewhat correctly.

Ni hao – Hello

Duo Shao Tjien? – How much does it cost?

Sje Sje – Thank you

Doe Bo Tji – Excluse me

Wo bo jao – I don’t want it

  • I – One
  • Ar – Two
  • Sann – Three
  • Se (Sø for the scandinavians) – Four
  • Woo – Five
  • Lio – Six
  • Chi – Seven
  • Baa – Eight
  • Jiao (Jiå for scandinavians) – Nine
  • Shii – Ten
  • Bai – Hundred

And after that is goes like this San bai ar shii woo = 325 (3 *100 + 2 * 10 + 5)

Wo bo dong – I don’t understand

Djega – That one (point on something and say this)

Tai guey la – That is too expensive

Shuey – Water

Pigjiyou – Beer

ZZZ sai naar? – Where is ZZZ?

Di Tie – Subway (So you ask “Di Tie sai naar?” if you want to know where the subway is)

I will try to expand this little guide as I remember more stuff, and please let me know if you think I should include something in particular, or you find any errors 🙂 Happy travelling! – Rasmus

Ubegrunnet konservatisme

Knut Frydenlund og Marianne Andenæs skrev 28.05.2015 i Aftenposten om hvorfor tilsatt ledelse ikke gir bedre kvalitet i akademia. Det er riktig at man ikke har faglig belegg for at tilsatte ledere i akademia gir bedre resultater enn valgte ledere, men det gjelder også motsatt vei. Sektoren har så mange nasjonale særtrekk at det er nær umulig å trekke generelle slutninger, og NIFU-rapporten som konkluderer med minimale forskjeller på valgt og tilsatt ledelse er syltynn. Dette er ikke så rart med tanke på at vi i Norge har korte tidsserier med data fra institusjoner med tilsatt ledelse, og at disse heller ikke har vært mange nok til å gi generelle resultater. At undersøkelsen i all hovedsak gikk ut på å intervjue ledere ved et lite knippe institusjoner gjør den fullstendig irrelevant.

Saken som sådan kan man likevel ta stilling til, men i mangel på sikre resultater blir dette en normativ diskusjon hvor historikk ikke er et argument.

Til grunn for hele ideen om den valgte rektoren ligger «universitetets egenart», et konsept så indoktrinert i sektoren at man blir uglesett om man skulle være det minste kritisk til det. Tanken er at akademiske institusjoner, og i sær universitetene skal være kritiske og uavhengige, hvor de smarte i landet skal kunne angripe makten, og gå mot rådende tenkning. Dette er langt på vei alle enige om. Spørsmålet er om en ansatt leder ikke kan påse dette i tilstrekkelig grad. Akademisk frihet er hjemlet i universitets og høgskoleloven §1-5, og vil uansett ligge som en premiss for lederens styre, være den valgt eller tilsatt.

De relevante spørsmålene i debatten er både av praktisk og prinsipiell karakter.

Prinsipielt handler det om hvorvidt skattefinansierte institusjoner skal styres av folkevalgte, eller om man skal ha lukkede valgkretser på en institusjon der et fåtall får innflytelse uten noen lenke til folkedemokratiet. Min hypotese er at når de vitenskapelig ansatte velger sine ledere så vil lederne i større grad suboptimalisere på deres vegne fremfor å tenke helhet på vegne av sine eiere – hele det norske folk. Det er naturlig nok fint for de ansatte ved institusjonene, men neppe til det beste for nasjonen og skattebetalerne.

Dersom det faktisk var demokrati som var det sentrale poenget med valgt ledelse kan man spørre seg hvorfor studenter ikke får større stemmevekt, eller at man går bort fra kvoter til ulike grupper overhode. Detaljene i dagens ordning er det ingen som ser ut til å bry seg om, selv om det koker når man snakker om konseptet.

Rent praktisk er den største utfordringen med valgt ledelse å få mange til å stille til valg. De fleste må være enige om at når man skal velge noe er det sunt å ha et bredt utvalg å velge fra. En valgmodell gjør det tilnærmet umulig for eksterne kandidater å bli valgt, og man ser typisk at det er et sted mellom en til tre kandidater som stiller til valg. Det er heller ikke bare antallet som er problematisk, også det innholdsmessige grunnlaget. Å velge toppledere på bakgrunn av et par overfladiske debatter og populistiske visjoner er skummelt, og noe man gjør på riksplan fordi alternativene er verre. Alternativene nedover i systemet har ikke de samme svakhetene. Ved tilsatt ledelse kan man regne med langt flere søkere, og grundigere prosesser som inkluderer både studenter og ansatte på normal måte.

Oppropet for valgt ledelse argumenter med at ledere i akademia ikke kan «ledes etter mønstre som hentes fra en bedrift eller en etat, eller av ledere med en slik bakgrunn». Har folk sett hva rektorer gjør? Det er til forveksling likt det man gjør i andre topplederstillinger.

Å tro at rollene er helt annerledes er navlebeskuende, i sær all den tid brorparten av toppledere i bedrifter og etater også har bakgrunn fra akademia. Det later til å ligge en grunnleggende vrangvilje mot de akademiske fagfeltene ledere ofte kommer fra til grunn for hele argumentet. Om det er ”den akademiske ånd” som er det viktige så får man sette førstekompetanse som krav til stillingen, no problemo.

Som leder for en stor offentlig virksomhet har en rektor uansett forvaltningsansvar, og målstyring er en viktig del av jobben. Man må alltid huske på at akademia finansieres av det offentlige, og må forholde seg til det, med de forbehold som fremkommer i loven gjennom fri forskning og langsiktig tidshorisont.

Til slutt blir det for enkelt å mene at valgt ledelse gir forskning og utdanning i internasjonal toppklasse. Harvard, Cambridge og Oxford er så annerledes enn norske institusjoner at de ikke kan sammenlignes, og deres Chancellor er ikke det samme som en norsk rektor under dagens modell. De har en annen status og medfølgende rekrutteringsgrunnlag som i sin tur gir resultater. Det er fint om man vil ha forskning og utdanning i toppklasse, men valgt ledelse har lite med det å gjøre.

Det man diskuterer her er praktisk rekrutteringspolitikk for daglig leder (rektor), og prinsippene rundt hvem styreleder først og fremst jobber for.

Det akademiske storbryllupet ingen tør å fullbyrde

Jeg har i dag på trykk en kronikk i dagens BT om det akademiske storbryllupet ingen tør å fullbyrde. Nå som vi har fått Kirsten Giftekniv som kunnskapsminister hadde jeg et håp om at den gamle ungkaren UiB faktisk skulle få seg noe, men det ser dårlig ut.

At en liten by som Bergen skal ha 4 utdanningsinstitusjoner med dels svært overlappende fagfelter gir ingen mening, og værre blir det når det ikke fremlegges argumenter for at man skal fortsette som før.

Les innlegget gjennom mediearkivet her.

Ingen grunn til å øke renten på studielånet

FOTO: Fra Studvest, av ØRJAN ANDREASSEN
FOTO: Fra Studvest, av ØRJAN ANDREASSEN

Jeg ble intervjuet i dagens Studvest ettersom renten på studielånet nå går opp. Les intervjuet her.

Her kommer forøvrig noen tilleggskommentarer:

At renten går opp er ikke i seg selv dramatisk, men det oppsiktsvekkende er begrunnelsen.

Statssekretær Jon Gunnar Pedersen (H) sier at rentepåslaget skal dekke de økonomiske tapene og administrasjonskostnadene staten har ved studielån.

Gitt at et foreldrepar finner ut at de vil gi 100 kroner i ukepenger til poden slik at denne kan jobbe med skole fremfor strøjobber, er det ikke da litt rart å etterpå kreve inn 5 kroner i administrasjonsgebyr? Jo, for i begge tilfellene er det snakk om velferdsgoder og ikke finansielle instrumenter for å tjene penger.

Hvis målet er å synliggjøre kostnadene man har ville det vært naturlig å betale for utgiftene utenfor bevilgningen slik man alltid har gjort men synliggjøre det i regnskapet, utenfor rammen. Dette kunne man gjort administrativt uten noe støy, og er etter alle solemerker slik det har blitt praktisert frem til i dag.

Det som faktisk skjer er at låneordningen svekkes med overlegg, og da burde det argumenteres for den politiske prioriteringen.

Jeg er uenig i prioriteringen, men jeg blir mye mer opprørt av missvisende argumentasjon.